Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Pionerer i regional kunstformidling

Evaluering av Turneorganisasjon for Hedmark


         I forbindelse med at Turnéorganisasjon for Hedmark i 2001 fylte ti år, ønsket Hedmark fylkeskommune som sentral tilskuddspart å få evaluert institusjonen. Evalueringen fokuserer for det første på konkrete og prinsipielle spørsmål knyttet til Turnéorganisasjonens måte å utøve kunstformidling på. For det andre behandler evalueringen kulturpolitiske spørsmål i tilknytning til organisasjonsform, styring og forvaltning av virksomheten.

         Turnéorganisasjonen er en regional kunstformidlingsinstitusjon som har som oppgave å formidle et bredt spekter av kunstneriske uttrykk til hele befolkningen i Hedmark. Turnéorganisasjonen har i tråd med forventninger fra fylkeskommunen først og fremst prioritert arbeidet med å formidle kunst og kultur til grunnskolen gjennom den såkalte Skolepakka. Institusjonen ivaretar også andre kunstformidlingsoppgaver i fylket, som kunstformidling til barnehager, til videregående skoler og til et allment publikum, men i mindre skala. I tillegg har Turnéorganisasjonen sekretariatsfunksjon for Ungdommens kulturmønstring i fylket, og de samarbeider med Landstinget i Värmland om en sommerleir for ungdom med ulike kurstilbud innen kunst- og kulturaktiviteter.

          I rapporten tolkes etableringen av Turnéorganisasjonen som en del av en regional dreining i norsk kunstformidling. Denne dreiningen har sitt utgangspunkt i den nye kulturpolitikken på 1970-tallet, hvor desentralisering ble en sentral strategi for å involvere større deler av befolkningen i kunst- og kulturtilbud. Utover 1990-tallet finnes det flere eksempler på at fylkene har ønsket å få større kontroll med kunstformidlingen i sine regioner. Ikke minst har dette kommet til uttrykk i en skarp kritikk av virksomheten til riksformidlingsinstitusjonene, det vil si Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillinger. Riksformidlingsinstitusjonene er blitt oppfattet som lite tilpasset regionenes ønsker og behov. Etableringen av Turnéorganisasjon for Hedmark må forstås som en motreaksjon i forhold til sentralt styrte modeller i kunstformidlingen.

          Rapporten gir en oversikt over opprettelsen og utviklingen av Turnéorganisasjonen gjennom hele perioden den har eksistert. Turnéorganisasjonens historie blir delt inn i tre faser: etableringsfasen 1991-1995, konsolideringsfasen 1996-1999 og nyorienteringsfasen 2000-2002. Den historiske gjennomgangen viser at Turnéorganisasjonens virksomhet er og har vært svært omfattende.

          For å analysere hva som kjennetegner Turnéorganisasjonens måte å utøve kunstformidling på, er det særskilt fokusert på formidlingsinnsatsen som er rettet mot barn og unge i grunnskolen gjennom Skolepakka. Rapporten gjør rede for hvilke målsetninger og kriterier som ligger til grunn for utformingen av tilbudet til grunnskolene. Målsetningene om å nå et stort og bredt publikum, og om å bidra til å gjøre kunst og kultur til en spennende og berikende del av livet til elevene, framheves som sentrale. Kriteriene om kunstnerisk kvalitet, kunstnerisk bredde og tilpasning til aldersgruppa blir også utdypet. Disse målsetningene og kriteriene blir holdt opp mot brukernes erfaringer med tilbudet. I tillegg blir den praktiske og organisatoriske tilretteleggingen av Skolepakka vurdert. Evalueringen viser at skolenes erfaringer med Turnéorganisasjonen er overveldende positive.

          Arbeidet med Skolepakka stilles imidlertid overfor nye utfordringer som følge av den nasjonale satsningen på Den kulturelle skolesekken. Hedmark har gjennom Turnéorganisasjonens arbeid innarbeidet en modell som på mange måter svarer til de ambisjoner som søkes realisert gjennom Den kulturelle skolesekken. Likevel må Hedmark orientere seg på nytt på bakgrunn av de retningslinjer det legges opp til fra nasjonalt hold. Dette gjelder særlig samspillet mellom kultur- og skolesektor. Det anbefales at det i tiden framover prioriteres ressurser til å involvere skolene mer, og at særlig kontaktlærerleddet får økt fokus.

          Rapporten drøfter hva det innebærer at Turnéorganisasjonen er organisert som en stiftelse og at forholdet til fylkeskommunen ligger nær det man i den offentlige forvaltningsterminologien omtaler som ”bestiller-utfører-modellen”. Denne modellen legger til rette for et organisatorisk skille mellom politikk og forvaltning på den ene siden og kunstformidling på den andre. Dette skillet bidrar til å ivareta det sentrale prinsippet om ”en armlengdes avstand” i kulturpolitikken. Rapporten peker imidlertid på at det er uklare styringsforhold mellom fylkeskommunen og Turnéorganisasjonen. Det anbefales at fylkeskommunen avklarer hvilken styringsform de finner hensiktsmessig. Rapporten diskuterer flere forhold som retningsgivende for relasjonen mellom fylkeskommunen og Turnéorganisasjonen. For det første blir vedtektene diskutert. Det er et misforhold mellom formålsparagrafen slik den er formulert i vedtektene på den ene siden og den etablerte oppfatningen av Turnéorganisasjonens målsetninger og virksomhetsområde på den andre. Det bør på dette grunnlaget vurderes å endre vedtektene. For det andre bør en vurdere om en vil bruke bevilgningsprosessen til å etablere en kontrakt som regulerer forholdet mellom fylkeskommunen og Turnéorganisasjonen i tråd med bestiller-utfører-modellen. Det påpekes imidlertid at en bør vokte seg for å byråkratisere relasjonen mer enn nødvendig. For det tredje diskuteres styrets rolle. Med utgangspunkt i at styret er øverste ansvarlige organ for Turnéorganisasjonen, pekes det blant annet på det er viktig at oppnevningen av representanter tar utgangspunkt i spesifikke kompetansebehov, framfor å følge en representasjonslogikk.           

          Muligheter for og utfordringer ved nye og bredere samarbeid blir også diskutert i rapporten. Utgangspunktet for denne diskusjonen er fylkeskommunens forventninger om at Turnéorganisasjonen skal øke sitt samarbeid med flere andre regionale aktører. I diskusjonen bli det lagt vekt på at slike samarbeid må sees i nær sammenheng med Turnéorganisasjonens kjerneoppgave, nemlig å legge til rette for gode kunstopplevelser for barn og unge. Det blir påpekt at det er mulig å utvikle samarbeidet med de andre kunstinstitusjonene i fylket en god del, men at det er viktig å skille mellom hvilke deler av virksomheten som egner seg for samarbeid og hvilke som ikke gjør det. Det pekes på at det er mye å hente i å utvikle det kunstfaglige samarbeidet mellom institusjonene. Spørsmålet om en større grad av samordning av det administrative arbeidet i institusjonene, er komplekst og krever nøye gjennomtenkning. En må både se på hvilke stordriftsfordeler og på hvilke stordriftsulemper overgangen til en slik ”konsern-modell” kan medføre. Økt samarbeid med næringslivet blir også drøftet. Det pekes på at så lenge kunstformidling til barn og unge utgjør hovedfokuset i virksomheten, er koblinger mot næringslivet problematisk. Det blir derfor konkludert med at en satsning på økt samarbeid med næringslivet, forutsetter at en blir enig om å endre og utvide Turnéorganisasjonens arbeidsoppgaver.

          Som en hovedkonklusjon for evalueringen, blir det slått fast at Turnéorganisasjonen er en livskraftig institusjon i det norske landskapet av kunstformidlingsinstitusjoner. Virksomheten blir oppfattet som vellykket og svært positiv fra flere kanter. Turnéorganisasjonen framstår som en kunstformidlingsinstitusjon som står for et turnétilbud med høy kunstnerisk kvalitet, og som representerer et velfungerende turnéapparat praktisk og organisatorisk.