Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Omsorgens grenser

Omsorgens grenser

 

Omsorgsarbeid i offentlig regi er uløselig knyttet til den moderne staten.  Et kjennetegn ved moderne, vestlige staters utvikling – siden slutten av 1800-tallet og fremover – er at de i stadig økende grad har absorbert former for ansvar som tidligere ble ivaretatt i lokale relasjoner, primært i familien, nabosamarbeid og i noen grad av veldedige organisasjoner. I Norge, og i Norden for øvrig, har det utviklet seg en usedvanlig sterk tradisjon for offentlig omsorgsarbeid og en sterk politisk vilje til å videreføre den (Vike mfl., 2002; Kuhnle, 2000).  Konsekvensene av dette er etter vår oppfatning viet altfor liten oppmerksomhet. Velferds- og omsorgsforskningen er omfattende og innholdsrik, men den har ikke i særlig grad rettet søkelyset mot de institusjonelle implikasjonene av velferdsstatens svært omfattende forpliktelser (Haukelien, 2013). Med det mener vi hvordan relasjoner mellom brukere, profesjonelle tjenesteytere, byråkrater og politiske beslutningstakere har utviklet seg, og hvordan dette har påvirket maktfordeling, både formelt og uformelt (Engelstad, Selle og Østerud, 2003). Tjenesteyting, profesjonsatferd, forvaltning og politikk bør derfor studeres mer i sammenheng (Vike, 2012). Vårt argument i dette kapitlet er at omsorgspolitikk og omsorgstjenester har bidratt til å forme de nordiske statene i langt sterkere grad enn det som vanligvis antas, og at dette har gitt seg spesielt sterke utslag i relasjonen mellom staten og befolkningen. Omsorgsarbeid i offentlig regi har i særlig grad bidratt til å forme velferdsstatens institusjoner på særegne måter, spesielt kommunene.

Kommunene er i usedvanlig liten grad avgrenset i relasjon til sine sosiale omgivelser, og samlet sett utgjør de en vesentlig maktfaktor i relasjon til den sentrale staten (Vike, 2004).  Det er etter vår vurdering god grunn til å anta at den relativt sterke tilliten som preger relasjonen mellom staten og befolkningen i Norden i realiteten hviler på en høy grad av folkelig kontroll over beslutningstakere og tjenesteytere i kommunene (Haukelien mfl., 2010).