Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Arbeidsmedisin i vakuum?

Evaluering av det arbeidsmedisinske tilbudet


Det arbeidsmedisinske tilbudet i Norge består av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), bedriftsheletjenesten (BHT), og 5 arbeidsmedisinske sykehusavdelinger organisert under de regionale helseforetakene. (Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved Universitetssykehuset i Nord-Norge HF, Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital HF, Seksjon for arbeidsmedisin ved Sykehuset Telemark HF, Avdeling for Miljø- og Yrkesmedisin, Oslo universitetssykehuset HF, Ullevål og Yrkesmedisinsk avdeling, Helse Bergen HF, Haukeland Universitetssykehus). Ansvaret for det arbeidsmedisinske tilbudet sorterer under to departementer; Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) som har ansvar for STAMI og BHT, og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som har ansvar for de arbeidsmedisinske spesialistavdelingene.

Det arbeidsmedisinske fagfeltets arbeidsoppgaver spenner vidt fra pasientutredninger, sakkyndighetsvurderinger, forskning, utdanning og undervisning til risikokommunikasjon og systematisk og sporadisk informasjon til publikum. Bakgrunnen for denne evalueringen er at enkelte av de arbeidsmedisinske avdelingene viser til et misforhold mellom de arbeidsmedisinske utfordringene og avdelingenes kapasitet. Utdanningskapasiteten for spesialister i arbeidsmedisin har også vært bekymringsfullt lav over en tid. Ved hjelp av midler fra programmet ”Raskere tilbake”, ble det fra 2008 bevilget 20 mill kroner årlig til styrking av utrednings- og utdanningskapasiteten ved de arbeidsmedisinske avdelingene. Arbeidsmedisinsk enhet (AME) ved STAMI fikk bevilget 2,5 årlig mill for å styrke sin rolle som faglig koordinator på det arbeidsmedisinske feltet.

Evalueringen mandat var å utrede spørsmål som angår de arbeidsmedisinske avdelingenes (inkludert STAMI’s) kompetanse, kapasitet, samarbeid, kvalitet, organisering, rammebetingelser, prioriteringer, samt om pasientene får sine rettigheter oppfylt. STAMI’s rolle som koordinator skulle også vurderes.

For å belyse disse temaene har vi benyttet oss av tre metoder: 1) dokumentstudier, 2) halvstrukturerte intervjuer og 3) spørreundersøkelser.

Intervjuundersøkelser har utgjort den største delen av oppdraget. Hensikten med intervjuundersøkelsen har vært å vinne innsikt i relevante aktørers erfaringer med og vurderinger av ulike sider ved den arbeidsmedisinske virksomheten i Norge. Vår innfallsvinkel er å gi et godt empirisk bilde av feltet slik det framstår gjennom de involvertes egne versjoner. Vi har i denne forstand gått inn for å forstå arbeidsmedisin på feltets egne premisser. Problemstillingene som springer ut av dette, er derfor i all hovedsak våre samtalepartneres egne, men vår analytiske tematisering systematiserer, problematiserer og abstraherer dem. Med utgangspunkt i vårt samlede materiale foretar vi noen vurderinger av utfordringer og problemer som ikke er feltets egne, men som reiser spørsmål som vi antar kunne eller burde vært stilt.

I spørreundersøkelsene rettet mot brukere og samarbeidspartnere har vi innhentet vurderinger som vi tror vil være svært nyttig for det arbeidsmedisinske feltet. Spørreundersøkelsene er rettet mot BHT’ene, fastleger, miljøretta helsevern i kommunen og mot aktuelle spesialistavdelinger innenfor sykehusene. Den største brukergruppen som har respondert er BHT’ene. Gjennomgående er BHT’ene godt forhøyd med de arbeidsmedisinske avdelingene. Mest fornøyd er de med undervisnings- og opplæringstilbudet og informasjon om forbygging av arbeidsrelaterte sykdommer.

Arbeidslivsorganisasjonene, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, er også engasjert i kvaliteten og tilgjengeligheten ved tilbudet ved de arbeidsmedisinske avdelingene. Organisasjonene har engasjert seg både politisk og direkte mot de arbeidsmedisinske avdelingene for å hindre at avdelingene skal ”dø ut”. De påpeker at avdelingene stadig er nedleggingstruet, og at dette skaper stor usikkerhet omkring det framtidige tilbudet. Organisasjonene arbeider for at avdelingene skal få bedre og mer stabile rammebetingelser, og samarbeider med hverandre og med andre organisasjoner som Den Norske Legeforening og Norsk Arbeidsmedisinsk forening mot en politisk avklaring om ansvarsfordeling.

Vår konklusjon er at den arbeidsmedisinske kompetansen er svært sårbar, men er midlertidig sikret en viss fornyelse takket være en ekstrabevilgning fra AID. Vår vurdering er at de arbeidsmedisinske avdelingene og STAMI ivaretar sine tillagte oppgaver på en tilfredsstillende måte, og de orienterer seg i tillegg mot andre retninger som er relevant for å imøtekomme arbeidslivets behov. Deres samlede utredningskapasitet synes tilstrekkelig, men er svært ujevnt fordelt. Av denne grunn kan det slås fast at den samlede kapasiteten neppe er utnyttet så godt som den kunne og burde vært utnyttet. Kvaliteten på arbeidet og tilbudet er svært godt, og er forankret i solid kompetanse – ofte av flerfaglig og sterkt forskningsorientert karakter. Pasienter som blir prioritert og får sine saker utredet, får sin sak systematisk og grundig belyst, mens pasienter som står i kø må ofte vente svært lenge. Måten kjerneoppgavene ivaretas på ved avdelingene er imidlertid relativt forskjellig, både med hensyn til tidsbruk pr. pasient og i noen grad kriterier for dokumentert sammenheng mellom eksponering og helseeffekt. De arbeidsmedisinske avdelingene har ikke et sterkt faglig fellesskap og systematiske faglige utvekslinger, men fagfeltets representanter har i all hovedsak positive erfaringer knyttet til det samarbeidet som eksisterer. På dette området er det sannsynligvis et stort forbedringspotensial. STAMI nyter stor respekt og tillit ved avdelingene, og i forskningssammenheng framstår STAMI som en naturlig og svært attraktiv partner å søke samarbeid med.